Maurits Hansen og Kongsberg

«KONGSBERG NU HAR SØLV»

«Ja. Min Stilling lover mig en saare behagelig Fremtid, og siden jeg neppe bliver Stempelpapirforvalter og Universitetet ligger mig for høit, vidste jeg imellem Vendecirclerne ikke en ønskværdigere Post end at være Bestyrer af en liten Middelskole med 500 Speciedaler, frit Brænde, Lys og Bolig».

Slik innleder Maurits Hansen et brev til sin gode venn Conrad Nicolai Schwach sommeren 1826 etter at han hadde tatt imot stillingen som skolebestyrer ved Kongsberg middelskole. Hit kommer han på ettersommeren med sin kone Helvig, sin sønn Carl og sine tre døtre Marie, Nicoline og Johanne Kathrine. Og flytter inn i skolebygningen på Tråkka, hvor han skulle bli boende inntil sin død i 1842.

Den første høsten på Kongsberg går med til å etablere seg etter den lange flyttereisen fra Trondheim, hvor familien hadde bodd i seks år, og hvor selskapeligheten og kravene til dikteren og skolemannen Maurits Hansen etter hvert hadde blitt i strengeste laget. På Kongsberg ser han fram til en annen form for liv, og han er i utgangspunktet overbevist om at han og familien går en mer behagelig framtid i møte. I løpet av den første høsten har han også oppdaget at bergstaden har en «Club» og et «Leseselskap», hvor man for en billig penge kan få «daglig Lectyre». Han er også lykkelig over at regjeringen har skjenket Kongsberg middelskole et utsøkt bibliotek av greske og latinske klassikere. Den første vinteren deltar han og hustruen jevnlig på byens mange ball, og han finner glede i kortkveldene sammen med bergstadens embedsmenn. Og når våren kommer, steller han i hagen på Tråkka sent og tidlig, og skriver med begeistring til Schwach: «I Sandhed, jeg kan aldrig ønske mig fra Kongsberg, hvor et virkelig skjønt Liv smile mig i Møde.»

Men det skal snart vise seg at det blir vanskeligere. En stor familie skal forsørges på en etter hvert ussel lønn. Følgelig må han arbeide sent og tidlig. Etter en lang skoledag fra 9 til 1700, venter redaktørarbeid for diverse tidsskrifter, privatundervisning, skriving av noveller og romaner, arbeid med ulike lærebøker, og attpåtil tar han seg av sin hustru og sine barn.
De stadige «Pengekramper» og sykdom gjør ikke livet lett for skolebestyreren. Men til tross for disse plagene smiler også livet iblant. Familien har gode og hjelpsomme venner, omgangskretsen er ikke stor, men eksklusiv. Og av til lyser tilværelsen opp med et besøk utenfra. Som den gangen da den danske dikteren Adam Oehlenschlager gjestet bergstaden. Maurits Hansen hadde gledet seg til å møte den danske åndshøvdingen, men stor var skuffelsen da Oehlenschlager sendte avbud, angivelig på grunn av tannpine. Maurits Hansen tok dette meget ille opp; slik oppførsel kunne han ikke tolerere. Derfor gikk han selv over til dansken og i protest snakket han kun om været, for som han selv skriver; «…jeg kan ikke lide den Slags Fornemhed af en Digter». At han våget å behandle den feterte danske dikteren på denne måten, understreker vel egentlig også Maurits Hansen posisjon på det norske parnasset. For uten tvil var han den mest leste og mest populære dikteren i sin samtid, beundret av Wergeland og Welhaven og av Asbjørnsen og Moe. Han ble også inspirasjonskilde for så vel Camilla Collett som for Henrik Ibsen. Hvor stor pris Wergeland satte på ham, kommer tydelig fram i diktet «Til Maurits Hansen» i «Digte. Første Ring» (1829), hvor følgende verselinjer finnes ; «Jeg vil (…) fortelle, som vist, Dig at Kongsberg nu har Sølv». Og Jørgen Moe karakteriserte ham slik: «Lige stor som Skolemand, Digter og Menneske».

Nedgangstiden på Kongsberg på 1830-tallet gjør sitt til at livet blir vanskelig for Maurits Hansen. Ofte gir han uttrykk for at det kulturell livet på bergstaden står noe tilbake å ønske. «Intet Glimt av Muser oppliver den triste Bergstad». Men samtidig er det på 1830-tallet at Maurits Hansen oppnår den største populariteten som forfatter. Noveller og romaner formelig drysser ut av ermet hans. Men bare i noen få av dem danner Kongsberg bakteppet for intrigene. I «Cicisbeatet» (1833) får vi ta del i miljøet i byens øverste skikt, i selskapeligheten hos oberberghauptmannen og livet på bergstaden.. Slik skildres byen sett fra Kragsbakken: «Med glad Nysgjerrighed lod jeg øiet opsamle de Gjenstande, der oplivede det hvide Landskab, som udbredte sig i den Dal, hvori den speilblanke Laugen hvilede omkrandset af en snedækket Gruppe Huse, hvis rygende Skorstene foraadte et travlt Liv, der behageligen kontrasterede imod den øde Strækning, jeg nys hadde tilbagelagt».

Tonen er nok langt mørkere i «Mordet på maskinbygger Roolfsen», Maurits Hansens «Kriminalanecdot fra Kongsberg». I denne romanen blir leseren tatt med rundt i de ulike miljøene på Kongsberg, Vi blir kjent med Bussedalens skjenkestuer, med oberberghauptmannen og hans omgangskrets, med politimesterens arbeid, med sognepresten i Sandsvær, med dagliglivet i bergstaden og med standsforskjellene. Og temaene i romanen veves inn i hverandre. Her finnes forbrytelse og straff, undertrykkelse og korrupsjon, sjalusi og begjær, kjærlighet og svik. Det kan heller ikke være noen tvil om at «Mordet på maskinbygger Roolfsen» også er Maurits Hansens oppgjør med et rigid samfunnssystem, hvor gunstbevisninger og maktmisbruk var noen av hovedingrediensene. Slik blir «Mordet på maskinbygger Roolfsen» også vår første samfunnskritiske roman. Og Maurits Hansen hadde all mulig grunn til å kritisere standsforskjellene. Hans ønske om en universitetsstilling falt i grus, da han ble forbigått av ingen ringere enn Johan Sebastian Welhaven, som i motsetning til Maurits Hansen hadde skaffet seg mektigere forbindelser.

Han føler seg isolert og ensom, noe som får han til å skrive følgende til Schwach; «Vi føle os tilsidesatte i en Stat, der ikke tæller saa stort et Antal af Naturen mer begavede , end vi ere det. Men Gud bevares for at udsætte sig for at sige Slig høit».Maurits Hansen var inspirasjonskilde for flere av den neste generasjons diktere, blant dem Henrik Ibsen og Camilla Collett. Så seint som i 1893 uttalte Camilla Collett at Maurits Hansen var vår største novellist noensinne. Man kan undre seg over hva som fikk henne til å mene dette. Det er nærliggende å tro at hun må ha tenkt på Maurits Hansens mange kvinneskikkelser. I denne forbindelsen er det relevant å påpeke hans syn på kvinners rett til utdannelse. Selv underviste han en av sine døtre, Johanne Kathrine, i artiumsfag, i den klare hensikt at hun skulle avlegge eksamen artium. Hun var til og med ferdig med pensum da Maurits Hansen døde i mars 1842. Det skulle gå flere tiår før den første kvinne avla studenteksamen i Norge. Maurits Hansen var den første betalte norske journalist, han var en meget produktiv lærebokforfatter i en rekke ulike fag, han var redaktør av utallige tidsskrifter, utgav et barneblad, og var en fremragende grammatiker.

Men fremfor for alt var han dikter. Han var en nybrottsmann og en brobygger mellom europeisk og norsk litteratur. Og fremdeles er mange av de temaene han tok opp i sin diktning høyst aktuelle; forbrytelse og straff, åpenhet og forstillelse, fortrengt seksualitet, maktmisbruk og korrupsjon. Hans forfatterskap fortjener ikke bare en plass i litteraturhistorien. Det fortjener å leses. I en nekrolog i Morgenbladet i 1842 ble det skrevet; «Den Tid vil komme da han vederfares fuld Retfærdighed». Året etter ble Maurits Hansens gravminne reist like inntil nordveggen på Kongsberg kirke med innskriften; «Erkjendelige Borgere reiste den elskede Digter dette Minde.»

Av Arve Fretheim