Høsten 1839 satt Maurits Hansen i skolebygningen på Tråkka og skrev på en roman med handlingen lagt til Kongsberg. Nærmere bestemt i strøket rundt Kirketorget og Bussedalen med en liten snartur til Sandsvær og Christiania.

Uten denne romanen, hvis hele tittel ble «Mordet på maskinbygger Roolfsen, Criminalanecdot fra Kongsberg», hadde det nok ikke blitt noen Kongsberg Krim. Det er derfor en selvfølge å vie oppmerksomhet til forfatteren bak det som senere er blitt karakterisert som «verdens første detektivroman». Engelsk har et uttrykk «the skeleton in the cupboard», som vi kanskje kan sammenlikne med Henrik Ibsens «lik i lasten». Begge uttrykkene henspiller på noe uhyggelig som lurer rett i nærheten, noe forferdelig som er skjult og som hvert øyeblikk kan dukke opp. Men mens Henrik Ibsens bilde blir et symbol på noe som truer et helt samfunns eller lands skjebne, er det engelske uttrykket langt mer hverdagslig. Det tar oss med til kjøkkenet, til dagligstuen, til soveværelset eller til biblioteket. I denne settingen er det så plassert en liten krets av mennesker. Som alle i mer eller mindre grad har noe å skjule. Jeg har valgt å kalle dette åpningsforedraget skjelettene i skapet, altså en direkte oversettelse av det engelske uttrykket. Nettopp fordi det dekker noe vesentlig i Maurits Hansens forfatterskap. Hos ham er det viktig både som tema og som teknikk. Det er nemlig et gjennomgående trekk at mange av fortellingene hans begynner nær slutten av handlingsforløpet, mens forhistorien blir oppklart etter hvert.

Maurits Hansen gjør flittig bruk av grufulle hemmeligheter, overraskende gjensyn, avsløringer og oppklaringer. Nåtiden skjuler noe, og handlingen blir en jakt etter sannheten om en svunnen tid, en sannhet som i sin tur kan forklare det som synes uforklarlig i nåtiden. Nærmest en perfekt måte å lokke skjelettene ut av skapet.Det at sannheten er vanskelig å få tak i, at selv en ærlig mann kan gi et galt inntrykk, at forskjellige kilder må vurderes mot hverandre – blir et viktig trekk i Maurits Hansens fortellinger. Han har også stor sans for at en fortelling bør samle seg om en bestemt knute som skal løses. Med andre ord at noe skjult blir avslørt. Det at noe skjult avdekkes eller viktige hemmeligheter kommer for dagen, er ikke i og for seg et trekk som er spesielt for Maurits Hansen eller litteraturen umiddelbart foran ham. Det skrevne og talte ord har vært opptatt av denne motivkretsen i årtusener. Den greske tragedien Kong Oedipus av Sofokles er et godt eksempel i så måte. Oedipus er uvitende om at han har drept sin far og giftet seg med sin egen mor. Det er underveis i dramaet denne sannheten avdekkes for ham.

Og Maurits Hansen kjente selvsagt sine klassikere. Allerede i skoledagene på Christiania katedralskole kritiserte han en av lærernes mangel på kunnskaper om de greske dramaene. Selv sa han at han allerede var i gang med sin andre tragedie. Hans kjennskap til europeisk litteratur var da også allerede lagt i den aller tidligste barndom under hans oppvekst i Porsgrunn, hvor Aall slektens store bibliotek fascinerte ham. Og hvor han også fikk innblikk i blant annet Schillers skuespill.Skal man forstå Maurits Hansens litterære forfatterskap, må man se nøyere på den litteraturen som ble skrevet i Europa i årene før han startet på forfatterbanen.Den sjangeren som hadde oppstått i England og Frankrike i årene før århundreskiftet fikk etter hvert navnet, gotisk litteratur. Samtidig fantes det en nær slektning av denne sjangeren i Tyskland, nemlig de såkalte ridder- og røveromaner. I denne typen populærlitteratur blomstret formelig skjeletter og lik – i et mer eller mindre gjennomtenkt litterært språk. Enkelte ganger ble resultatet svært melodramatisk, og for en moderne leser nærmest ufrivillig komisk.Likevel kan ikke dette skygge for det faktum at disse skrekkmotivene fikk stor betydning for de mer høylitterære tekstene som fulgte i tiden etterpå. Ingen som skrev romaner og fortellinger i årene fra 1790 til 1830 kunne unngå å ta stilling til teknikk, motiver og temaer i denne litteraturen. Gotiske fortellinger er viktige og interessante ikke minst fordi de tvinger fram spørsmålet om hvilke skjeletter som skjuler seg i skapet. Spørsmålet blir da hvilke aspekter ved menneskelivet som skaper hemmeligholdelse, forbrytelse og frykt? Motivkretsen som samler seg om den uhyggelige hemmeligheten, tvinger enhver forfatter som beveger seg ut over det rent sensasjonelle til å tenke gjennom hva som er drivkreftene i mennesket. Og når svaret skal utformes i en fortelling, vil den avsløre noe sentralt i vedkommende forfatters oppfatning av hva som er viktig i livet.

Det var altså denne litteraturen som ble skrevet i Europa da Maurits Hansen startet sin litterære karriere. Han skulle også finne et forum for sine litterære ambisjoner. Hans tremenning, Niels Wulfsberg, grunnla nemlig Morgenbladet i 1819, en avis som til en viss grad brakte nyheter, (skjønt nyhetene allerede var kjent for leserne da avisen gikk i trykken.) Men Morgenbladet hadde også et søndagsbilag, som inneholdt bokanmeldelser og bidrag av estetisk og litterært innhold. Til å redigere dette søndagsbilaget fikk Wulfsberg med seg sin tremenning. Som da fikk en glimrende anledning til å trykke sine fortelinger og anmelde utenlandske bøker. På denne måten ble også Maurits Hansen den første betalte journalist i Norge.

Allerede i de første litterære bidragene som Maurits Hansen fikk trykket i avisen brukte han selve motivet med hemmeligheten fra fortiden som avsløres i sine fortellinger. Spørsmålet en derfor stiller seg er hvilke skjeletter som skjules i skapet og som gradvis avsløres gjennom handlingen i Maurits Hansens fortellinger? I noen av fortellingene lar Hansen skjelettet i skapet være griskhet. Her gjelder det i første rekke tyveri av penger. Ofte er det slik at disse romanfigurene stjeler for å oppnå sosial status og makt.I andre av Hansens fortellinger er skjelettet i skapet av seksuell natur. I noen av fortellingene brukes dette motivet enkelt. «Feiltrinnene» risses opp i en serie møter mellom hovedpersonene. Her er moralen: Tenk på konsekvensene, vis ansvarlighet, så slipper du å oppleve at fortiden hjemsøker deg.I noen av disse fortellingene er det seksuelle motivet knyttet opp til sjalusi. Slik det er i Bergmanden, (fra 1819), for øvrig en av de få fortellingene med handling lagt til Kongsberg. Fortellingen handler om en ung ugift jente, Anna, som er med barn, fordi hun i et svakt øyeblikk har gitt seg hen til sin elskedes rival. Det hele ender med at Annas elskede knuser sin rivals bein. I denne fortellingen ender det tragisk nok med en bergmanns knuste bein. Men ikke med mord, slik det gjør i Den gale Christian fra 1820.To brødre, Hans og Christian, elsker samme pike, prestedatteren Ragnhild. Hun på sin side elsker Hans, noe som fører til at Christian i villskap kaster sin bror i fossen og truer Ragnhild til å tie med sannheten. Christians samvittighet plager han til de grader at han til slutt blir gal. Selv om han ikke blir arrestert og dømt for mordet, unngår han likevel ikke straffen. Han avslører denne historien selv. Kanskje han ved å slippe «skjelettene ut av skapet» også kan gjenvinne sin mentale balanse? Enda mørkere er tonen i fortellingen Den Mecklenburgske Familie, hvor vi følger en tysk familie inn i den totale fornedrelse, og hvor forfatteren utforsker sex som en amoralsk drivkraft, slik han til en viss grad også gjør det i Mordet på maskinbygger Roolfsen.

For Mordet på maskinbygger Roolfsen er altså på ingen måte den første romanen fra Maurits Hansens hånd som hadde en «kriminalsak» som bakteppe for handlingen. Gjennom hele forfatterskapet hadde han vært opptatt av temaet forbrytelse, straff og soning. I det store og hele snakker vi kanskje om et tjuetalls fortellinger hvor disse ingrediensene hører med. Jeg skal bare nevne noen få av dem her. I Keadan eller Klosterruinene fra 1825 står et mistenkelig dødsfall og dets oppklaring sentralt. Nils Nordberg har karakterisert denne romanen som Norges første kriminalfortelling. At Maurits Hansen selv var klar over at han skrev en kriminalfortelling, vises klart når han lar en av personene i fortellingen henvende seg til «fortelleren» i historien for å be vedkommende skrive en norsk Kriminalhistorie.

Grunnen til at Maurits Hansen kalte Keadan en kriminalhistorie er nok at denne romanen konsentrerer seg om oppklaringen av et mord gjennom rettsdokumenter og vitneforklaringer. I etterforskningen er fortellerens oppmerksomhet rettet bakover i tid. Han gransker spor som fører mot skjulte hemmeligheter og dulgte motiver. Også en annen teknikk benyttes av Maurits Hansen i denne romanen. Han vender oppmerksomheten framover i tid ved hjelp av spådommer om fremtidige ulykker og forbrytelser.I en annen fortelling, som fikk tittelenNovellen og som ble utgitt i 1827, presenteres forskjellige forklaringer på en merkelig hendelse hvor den mest skarpsindige tolkningen bygger på at et mord er begått.

Men den fortellingen som kanskje er mest konsentrert om en ugjerning, er Jutulskoppen fra 1836. Vi skal vel også her merke oss undertittelen En norsk Kriminalfortelling. Å gjenfortelle intrigen i Maurits Hansens fortellinger er ikke enkelt, men la meg våge et kort innholdsreferat av Jutulskoppen. Fortellingen handler om et brødrepar, Jens og Halvard Skrubstad, som forelsker seg i samme kvinne, Kristine. Halvard forlover seg med Kristine, men forlovelsen blir brutt etter kort tid. Isteden gifter Jens gifter seg med henne. Sammen får de sønnen Ivar. Halvard gifter seg også, men hans kone dør i barselseng, og Halvard blir sittende igjen med sønnen, Hans. Etter som årene går, utvikler Halvard et intenst hat mot broren, som har fått både farsgården og Kristine. Så en vinternatt blir Jens sporløst borte idet han forsøker å ta seg over isen på innsjøen. Noen år seinere forsvinner også Halvards sønn, Hans. Seks år passerer da liket av Hans, pakket inn i et laken, blir funnet i en bakevje i fossen, som blir kalt Jutulskoppen. Lakenet bærer Kristines navn og hun blir tiltalt for mordet på sin nevø. Under rettsaken mot henne opptrer en fremmed mann, som ved hjelp av en annen kvinne, avslører at Halvard er den skyldig. Det kommer fram under avhøret at Halvard først hadde kastet sin egen bror, Jens, i fossen, og siden drepte han sin egen sønn av vanvare da han i mørket tok feil av Hans og Ivar. Det viser seg også at den fremmede er Jens, som overlevde drapsforsøket og siden har levd utenfor landets grenser.

Jutulskoppen er nok den fortellingen som ligger Mordet på maskinbygger Roolfsen nærmest. Grunnen er at mordgåtene løses ved en utenforstående. Denne gangen ved en kvinnes hjelp. Hennes sunne nysgjerrighet og evne til medfølelse setter i gang en rekke av begivenheter som tilslutt fører til oppklaring. Jeg kunne nesten være fristet til å kalle henne norsk kriminallitteraturs første kvinnelige detektiv. Jutulskoppen beveger seg på kanten av det fantastiske, men den er likevel en fortelling med helt klare realistiske trekk. Troverdighet oppnåes delvis ved hjelp av brev og rettsdokumenter. Maurits Hansen benytter seg også av en retrospektiv teknikk, hvor hendelsene i fortiden gradvis rulles opp, og fortid og nåtid griper inn i hverandre.

Hendelsene belyses også gjennom flere versjoner, og gåtene løses til slutt gjennom en rettssak. Alle skjelettene faller til slutt ut av skapet. Personene er tegnet med psykologisk innsikt. Tilsynelatende har Maurits Hansen tegnet Halvard Skrubstad uten forsonende trekk. Halvard er ond, hjerteløs, grisk og uten skrupler. Likevel viser Maurits Hansen at det finnes forklaringer for Halvards brutale og hjerteløse oppførsel. Det er da også den dårlige samvittigheten som driver ham inn i galskapen. Gjennom hele sitt forfatterskap hadde Maurits Hansen skildret sine personer med varme og medmenneskelighet. Det gjelder som oftest også «de onde». Det er ikke bare ondskap som driver dem til å utøve ugjerninger. Det finnes som oftest forsonende trekk. Og frem for alt finnes det tilgivelse.

Den myrdede Brudgom fra 1828 er et typiskeksempel på det. Denne novellen forteller historien om den unge piken Malene, som ikke får sin elskede, men som i stedet blir giftet bort mot sin vilje og som i fortvilelse dreper brudgommen med kniv på selveste bryllupsnatten. For deretter å flykte sammen med ham hun egentlig elsker. De blir da heller ikke ettersøkt av myndighetene. Det som skjer med de to elskende, blir mot slutten av fortellingen, overbrakt leserne gjennom en «forteller». De har sluppet unna påtale og fengselsstraff, men de er ikke lykkelige.Denne fortellingen må ha overrasket samtidens lesere. Men det som sikkert har vært vel så sjokkerende, er at Malene slipper unna straff. Det gis nemlig en unnskyldning for forbrytelsen. Malenes ugjerning forsvares med at hun selv var offer for et bedrag. Fortelleren stiller seg helt solidarisk med sin bedratte heltinne. Det er ikke erkjennelsen av å øvd urett mot et annet menneske, som gjør at Malene og hennes elskede ikke blir lykkelige. Det er mordet som sådant, selve forbrytelsen, som hviler over deres liv. Det finnes altså forsonende trekk. Og fram for alt tilgivelse.

Når Maurits Hansen i Mordet på maskinbygger Roolfsen (1839/40) skildrer en forbryter uten forsonende trekk, er det all mulig grunn til å stanse opp og reise spørsmålet hvorfor han ikke gir denne personen disse trekkene. Den mest nærliggende forklaringen må være at han med Mordet på maskinbygger Roolfsen fikk utløp for sin skuffelse og bitterhet over å ha blitt forbigått i en ansettelsessak ved universitetet i Christiania. Kanskje han rent personlig slapp sine egne skjeletter ut av skapet ved å skrive romanen om maskinbygger Roolfsen. I hvert fall er det all mulig grunn til å se romanen i sammenheng med denne forbigåelsen. Maurits Hansen hadde helt siden ungdomsårene båret på en «drøm» om å bli ansatt som lektor ved universitetet. Ja, på mange måter hadde han forberedt seg på å realisere denne drømmen. «Min gladeste drøm» som han kalte det. Han hadde allerede som artianer fått forståelsen av at en slik stilling i høyeste grad var oppnåelig. Etter mange års virke som forfatter og skolemann håpet han at denne drømmen endelig skulle gå i oppfyllelse vinteren 1839. Lektorstillingen i filosofi ved Universitetet i Christiania ble nemlig utlyst ledig. Ved søknadsfristens utløp hadde det meldt seg 3 søkere. Blant dem Maurits Hansen og den langt yngre Johan Sebastian Welhaven. Da Maurits Hansen fikk vite at Welhaven hadde søkt stillingen innså han at hans utsikter til å få stillingen var minimale. Fordi det var ingen hemmelighet at selveste stattholderen, Grev Wedel Jarlsberg var Welhavens mesen. I tillegg var også Wedel Jarlsberg universitetets prokansler. Løpet var egentlig kjørt før det hadde begynt. Welhaven fikk selvsagt stillingen. Og den som stod bak utnevnelsen var Welhavens protesje, Grev Wedel Jarlsberg. Jeg mener det er denne opplevelsen av å ha blitt forbigått som danner bakgrunnen for Mordet på maskinbygger Roolfsen. Romanen er jo til syvende og sist en sviende kritikk av myndighetspersoner og deres tendens til å hjelpe hverandre, og mot alle dem som kunne sno seg i «Gunstsystemets Corridorer». Bevisst retter Maurits Hansen søkelyset mot denne utveksten i det norske samfunnet, en utvekst som han selv var blitt offer for, og hvor selveste stattholderen, grev Wedel Jarlsberg, hadde spilt en slik dominerende rolle. Nå ville han slå tilbake mot de som i mange år hadde motarbeidet ham og knust hans «gladeste Drøm». Dermed blir også Mordet på maskinbygger Roolfsen en samfunnskritisk roman med klar brodd mot en korrumpert overklasses maktmisbruk.

På mange måter foregriper Maurits Hansen med denne romanen den samfunnskritiske kriminalromanen som kom til å prege norsk og svensk krimlitteratur på 1970 tallet da med Gunnar Staalesen og Sjøwall og Wahlø i spissen. Og som ser detektiven i skjæringspunktet for klassemotsetninger. Handlingen i Mordet på maskinbygger Roolfsen er lagt til Kongsberg mot slutten av 1700 tallet. Maskinbygger Roolfsen, en kjekk ung mann i Sølvverkets tjeneste, forsvinner sporløst fra en av skjenkestuene i Bussedalen. Tidspunktet er en sen høstkveld. Hundeglam og skudd og høres. Mistanke om mord verserer i byen. Byfogden, assessor Johannes Barth, setter straks i gang etterforskning i saken. Folkesnakket har utpekt vertshusholderen, Herman Haitler, og hans familie som hovedmistenkte. Kongsbergs øverste embedsmann, oberberghauptmannen, synes Barth ikke raskt nok arresterer de skyldige. Av den grunn oppstår det en konflikt mellom de to. En serie begivenheter følger. Nettet snøres gradvis sammen om den skyldige, som til slutt avsløres, gjennom noe som er erklært som en litterær genistrek. En apoteker blir trukket inn som rettskjemiker, og saken blir oppklart. Og underveis har skjelettene falt ut av skapet. Dette er kort fortalt intrigen i romanen.

På mange måter er nok romanen høydepunktet blant hans kriminalfortellinger. Den tilfredsstiller også alle de ytre kjennetegnene på den tradisjonelle detektivromanen: 1: Det foreligger et konkret problem, dvs.en uoppklart ugjerning. 2: Problemet løses av en detektiv, inne eller utenfor det offentlige rettsapparatet. 3: Det rettes sterk mistanke mot en eller flere som viser seg i å være uskyldige. 4: Saken oppklares og den skyldige blir utpekt.

Men Mordet på maskinbygger Roolfsen er også mye mer enn bare en detektivroman i snever forstand. Leseren blir tatt med i de ulike miljøene på Kongsberg. Vi blir kjent med Bussedalens skjenkestuer, med oberberghauptmannen og hans hustru, med politimesterens arbeid, med dagliglivet i bergstaden og med sosiale motsetninger.I tillegg til disse miljøskildringene presenteres vi også for et rikt persongalleri. Vi møter en bibelsprenglærd skjenkestueholder, en kvinne som har måttet ofre sin kjærlighet på grunn av standsforskjeller, en krypende og underdanig sekretær, en eneveldig oberghauptmann, en ulykkelig ung kvinne, en letter forvirret Sandsværprest, en drukkenbolt av en sønn, en brautende vaktsjef, en antiautoritær apotek og en samvittighetsfull politimester. Og endelig blir vi presentert for de øverste sosiale og politiske sjikt i Norge. Aldri tidligere i sitt forfatterskap har Maurits Hansen fremstilt øvrighetspersoner i et så lite flatterende lys. Embetsmenn og akademikere hadde alltid blitt fremstilt som de gode. Riktignok hadde han i mange av sine fortellinger vært svært kritisk overfor standsforskjellene, men han har aldri vært i tvil om hvem som var født til etter oppdratt til å regjere og administrere. Farene og truslene mot embetsstanden kom utenfra, fra kremmere, høkere og den nye tids fabrikanter, sjelden innenfra embetsstanden, som tilfellet er med Mordet på maskinbygger Roolfsen. Oberberghauptmannen representerer derfor ikke bare det øverste embetsmannssjiktet på Kongsberg. Han opptrer ikke under noe navn, noe som gjør ham til en representant for en hel klasse. Han er heller ikke alene i dette systemet. Kirken og hæren trekkes også inn i form av en biskop og en general. Og bakom hele dekkoperasjonen står selveste visestattholderen, greven!

Når Maurits Hansen likevel ikke går lengre i sin kritikk, sier det også noe om hvor forsiktig han var. For all del ville han også på dette tidspunktet unngå konfrontasjoner. Av den grunn legger han handlingen til slutten av 1700-tallet og ikke til sin egen samtid og til sin egen private tragedie.Som i enhver moderne kriminalroman veves også temaene i Mordet på maskinbygger Roolfsen inn i hverandre. Her finnes forsvinningsnummer, selvmord og mord. Forbrytelse og straff, undertrykkelse og råskap, sjalusi og begjær, hat og svik.Og når oppklaringen foreligger, er den alltid å finne i en skjult fortid.Skjelettene har falt ut av skapet.

Av Arve Fretheim