Roar Ræstad

Roar Ræstad er norsk krimlitteraturs best bevarte hemmelighet. Hans tre bøker om statspolitibetjenten Gabriel Navarseth som under okkupasjonen er tvunget til å balansere i gråsonen mellom motstandsbevegelsen og Gestapo, hever seg skyhøyt over det meste som er skrevet av krigsvisjoner uansett sjanger. Den 51-årige historikeren er helt på høyde med langt mer meriterte norske forfattere som har kastet seg på trenden med krigsrelaterte krimbøker.
Ulykkeligvis har han i stor grad gått under radaren hos det lesende publikum. En som imidlertid har har fått øynene opp for Ræstads kvaliteter er forfatterkollegaen Hans Olav Lahlum. Om Ræstads andre bok «Elven» (2016) skriver han blant annet at «det er trist å se at salgstallene til Roar Ræstad ligger langt under nivået fra anmelderne, og lett sjokkerende å se at denne boken ikke ble kjøpt inn av Kulturrådet».
Ræstad debuterte i 2014 med romanen «Sovende hunder», hvor handlingen er lagt til Trondheim i 1942. Her introduserer han politibetjenten Gabriel Navarseth, som står overfor nærmest uløselige dilemmaer på flere fronter. Han tvinges inn i en nervepirrende balansegang mellom tysk og norsk politi. I tillegg driver han et livsfarlig dobbeltspill når han arbeider for motstandsfronten samtidig som han må gi konsesjoner til såvel Gestapo som Henry Rinnan. Også på hjemmefronten balanserer han på stram line mellom kona og sine tyske elskerinne Anna Rhone, en sterk og fascinerende kvinneskikkelse som løfter bøkene.
Presset på Navarseth øker ytterligere i den tredje boken «Ravnens time», som kom i fjor. Allerede i de to første bøkene har forfatteren meislet ut en troverdig og levende skikkelse i form av Gabriel Navarseth, og i denne romanen kommer vi enda tettere inn på et menneske som må takle et uutholdelig press. Dette skildrer forfatteren med både grunnleggende dybde og innsikt i den menneskelig natur.