Juryen for «Maurits Hansen-prisen – Nytt Blod» for beste krimdebut 2023 har nominert tre romaner: de tre er Johannes Kaasa med den gotiske romanen «Beistet», Tommy Ueland med romanen «Sofienbergmysteriet» og Zahid Ali med «Svaber».

Prisen deles ut under Kriminell festaften på Energimølla fredag 25. oktober.

Dette sier juryen om de tre romanene:

Johannes Kaasa: «Beistet»
Handlingen i romanen finner sted i 1767 på jaktgodset Orceval som skjuler mange mørke hemmeligheter bak sin nesten ugjennomtrengelige tornehekk. Utenfor lever befolkningen i ubeskrivelig redsel for Beistet, som dreper for fote. For å få slutt på elendigheten sender kongen professor Buffon og hans unge assistent Tristan til godset. Hovedpersonen Tristan oppdager snart at ondskapen råder både uten- og innfor porten til godset. Sammen med sin unge venninne Lucienne avdekker han godsets dystre historie og oppklarer flere tilsynelatende uforklarlige mord. Til sist får han også has på beistet som har terrorisert befolkningen. Eller gjør han virkelig det?

«Beistet» er en sterk bok som fanger og formidler tiden både språklig og innholdsmessig. Forfatteren går heller ikke av veien for å bruke sterke virkemidler. Blant annet finner vi flere makabre skildringer som kan være sterk kost, men han går aldri over grensen i så måte. De bidrar snarere til å styrke bokens autensitet.

I løpet av boken blir vi i tillegg til Tristan og Lucienne kjent med en rekke interessante karakterer, som alle er skildret med troverdighet og innlevelse. Kaasa leverer også miljøskildringer av høy klasse. De understreker uhyggen og den underliggende ondskapen som preger hele romanen.
Alt i alt inneholder Kaasas debut det aller meste av ingrediensene som en gotisk krim skal ha. Denne tror vi hadde varmet Maurits Hansens hjerte.

Tommy Ueland: «Sofienbergmysteriet»
De senere årene har begrepet «kosekrim» eller «feelgood krim» fått fotfeste i norsk krimlitteratur. En sjanger langt fra de bloddryppende og bestialske mordene som ofte er å finne i norske og internasjonale krimromaner. Men sjangeren er på ingen måte ny. Tenk bare på Agatha Christie og hennes hovedpersoner Miss Marple og Poirot. Men framfor alt er det nok briten Richard Osman med sine pensjonerte amatørdetektiver, som har tatt leserne med storm. Hans debutroman fra 2020 «Torsdagsmordklubben» og oppfølgerne har hatt en enorm internasjonal suksess.
Det er i denne sjangeren Tommy Ueland med sin debutroman «Sofienbergmysteriet» skriver seg inn. I romanen møter vi den pensjonerte drapsetterforskeren Edgar, en mann med diabetes og svakt hjerte, hans funksjonshemmede sønnesønn, 19 åringen Elliot, den FBI-utdannede profileren og storrøykende Alma med surstoffmaske og kols. Og til slutt hypokonderen og konspirasjonsteoretikeren Berit. En herlig ansamling av amatørdetektiver. Og alt finner sted på Sofienberghjemmet, et alders- og sykehjem på Oslo østkant.

Så skjer det et dødsfall på hjemmet. I begynnelsen anser ikke Edgar og hans tidligere kompanjong, Runar, det for å være mord. Det er jo nokså naturlig at folk på sykehjem dør. Men etter hvert får Edgar en sterk mistanke om at det ligger noe kriminelt bak. Og så er «firerbanden» i gang med å etterforske saken. Det er på ingen måte noe hinder at det er stor aldersforskjell mellom 19-åringen Elliot og de tre tilårskomne etterforskerne, som på stive bein og begynnende demens beveger seg i og til dels utenfor Sofienberghjemmets korridorer, På en utmerket måte ut fyller de hverandre der de går sammen for å løse mysteriet.

Det er Elliot, som er romanens jeg-forteller. Han har vokst opp sammen med sine besteforeldre etter at moren døde i barsel og faren stakk av. Han har CP, sitter i rullestol og sliter med stamming. Men han er fullt i stand til å bevege seg rundt i byen og til å besøke sin bestefar daglig. Ueland viser stor innsikt i Elliots tanker og følelser der han sitter i sin rullestol. Realistisk og troverdig skildres hans hverdagsliv. Denne skildringen hører absolutt til romanen beste karakterportrett.

Nå skulle man kanskje tro at dette ville bli en satirisk skildring av sykdommer og menneskelige skrøpeligheter. Fristelsen er jo der, men Ueland unngår alt dette på en varm og lun måte. Alle personene er skildret med omsorg og kjærlighet, slik at dette aldri blir plumpt. Dette er levende mennesker som er blitt eldre og stuet inn på et aldershjem. Slik blir romanen også en hyllest til eldre mennesker og til alderdommen som sådan. Alle har de med seg et levd liv med alt det innebærer av livsvisdom og erfaringer.

Zahid Ali: «Svaber»
Dette er en krimroman som er helt annerledes enn det man er vant med i norsk krimlitteratur. For hvor finner man en renholdsarbeider som detektivhelt. Allerede med en hovedperson med et slikt yrke har Zahid Ali slått an romanens humoristiske grunntone. Vår helt Wassim, med tilnavnet «Svaber», har nemlig i årevis gått med sin svaber og vasket korridorer og toaletter i et næringsbygg i Oslo sentrum.
Men Wassim er på ingen måte misfornøyd med sin tilværelse. Han ønsker seg ikke noe annet i livet sitt enn den trygge jobben som renholder med sans for flekkfjerning og Ph-verdier. Det er altså ingenting å si på hans yrkesstolthet.
Men så skal det vise seg at han ved en misforståelse blir forvekslet med privatetterforskeren P.E. Kolbeinstveit, som holder til i samme næringsbygg. Privatetterforskeren er for tiden bortreist. Så hva er mer naturlig enn at Wassim overtar rollen som detektiv etter at han han iført seg privatetterforskerens skinnjakke.
Wassim får etter hvert hendene fulle med å oppklare forbrytelser og andre mystiske hendelser. Når Wassims onkel, som er vindusvasker i Barcode byggene, faller i døden, skulle man tro det hele har toppet seg, men det gjør det absolutt ikke. Handlingen når nye høyder når en papegøye er på avveie, og et falskt bilde av Picasso blir funnet.
Dette elleville og usannsynlige scenariet behandles på en elegant og leseverdig måte, uten at leseren går lei av alle ablegøyene. Det hele bakes inn i skildringene av de ulike miljøene i hovedstaden. Vi er innom Kurdernes hus, på folkemunne kalt Lemløs, fordi det en gang var et sjekkested for homofile fra Midtøsten, som hadde flyktet fra hjemlandet etter å ha fått fingre eller hender amputert som straff.
Samtidig inneholder boka kritiske skråblikk og muntre spark til det norsk-pakistanske miljøet hvor presset både på ekteskap og utdannelse er stort. Komikeren Ali fornekter seg så visst ikke.
Kort fortalt er dette en kriminalfortelling preget av en stor dose humor og lattervekkende episoder. Men det er også en roman om kulturkrasj og identitetsforvirring. Men den er heller ikke på noe vis blottet for alvor.
«Svaber« er en roman som på en forfriskende og original måte har blåst liv i krimkomediesjangeren. På mange måter går tankene til den norsk amerikanske forfatteren Carl Hiaasen med han hans elleville kriminalkomedier. Absolutt ingen dårlig sammenlikning.