Vi har etter beste evne forsøkt å levendegjøre en forfatter og hans liv på Kongsberg gjennom monologer som kaster lys over Maurits Hansen og hans families skjebne.
Conradine Nicoline var den mellomste av døtrene i Hansen-familien. Hun var 6 år da hun kom til Kongsberg i 1826, og tilbrakte sin barndom og ungdom i byen helt fram til Maurits Hansens død i 1842.

Allerede som ung pike skrev hun, gjerne små dikt, og viste stor interesse for litteratur, hennes drøm var nok å bli forfatter. Men selv om hun fikk trykt noen av sine tekster i Henrik Wergelands tidsskrifter, ble det med drømmen. Slik delte hun skjebne med mange av sine medsøstre.

Da Maurits Hansen døde, flyttet moren med barna inn til Christiania hvor Conradine sammen med sin mor underviste ved et institutt for unge piker, noe hun også hadde gjort i Kongsberg hvor moren hadde opprettet en pikeskole i 1841, kalt «Pigeskole på Kongsberg for piker av den mindre formuende Borgerklasse, av Bondestanden og av Håndverksklassen».

I Christiania traff hun en ung teologistudent ved navn Eilert Sundt. De forlovet seg og giftet seg i 1850. Eilert Sundt tok sin eksamen i teologi, men istedenfor å søke et kall som prest startet han på sitt livsverk med å dokumentere sosiale forhold i Norge. Et arbeid som førte han ut på reiser over hele Norge, mens Conradine satt hjemme og tok seg av husstell og etter hvert deres fem sønner. Bare en sjelden gang var hun med på ektemannens reiser. Men hun var en trofast støttespiller og medhjelper med redigeringer av Eilert tekster.

Etter flere år med hardt arbeid med å kartlegge de sosiale forhold i Norge, var Eilert Sundt nærmest utbrent av alle reisene. Han valgte derfor å søke sogneprestembete på Eidsvoll. Slik gikk det til at Conradine havnet som prestefrue i prestegården hvor både Henrik og Camilla Wergeland hadde vokst opp. Noen suksess som sogneprest hadde ikke Eilert Sundt, hans teologiske syn var altfor liberalt. Han ville heller holde foredrag i Arbeidersamfunnet i Christiania enn å formane fra prekestolen på Eidsvold. All motgangen han opplevde, slet han til slutt ut. Og han døde bare 58 år gammel i 1875.

Conradine flyttet etter ektemannens død til Chrsitiania, hvor hun på nytt tok opp undervisningen på Pikeinstituttet. Hun ble et aktivt medlem i Norsk Kvindesaksforening, skrev artikler om sin egen oppdragelse og kvinnens stilling i fortid og nåtid. Og så foreslo hun opprettelsen av en høyskole for kvinner. Hun håpet at kvinner endelig skulle få rett til universitetsutdannelse. Helt i tråd med hennes fars ønske om å føre den yngste datteren fram til eksamen artium i 1842.

Slik æret hun sin fars ønske om kvinners selvfølgelige rett til høyere utdanning, og sin ektemanns utrettelig kamp for bedre sosiale kår og likestilling. I sannhet representerer hun en «kvinnes skjebne både som datter og hustru».