Maurits Christopher Hansen. En forfatter som i sin samtid ble ansett for å være den største, og utvilsomt den mest leste. En forfatter som framstod som inspirasjonskilde for Henrik Wergeland, Jørgen Moe, Peter Christen Asbjørnsen, Camilla Collett, Jonas Lie, Henrik Ibsen, Arne Garborg og Sigrid Undset.

En meget allsidig forfatter, som foruten å være Norges første romanforfatter og novellist, også skrev dikt og skuespill, gav ut et dusin lærebøker, skrev fortellinger for barn og begikk verdens første detektivroman. I tillegg var han den første betalte norske journalist og en flittig bidragsyter til tidsskrifter og magasiner. Maurits Hansen inntar en sikker plass i den norske litteraturhistorien. Han fremheves som en fortrolig skildrer av miljøer og livsforhold i datidens Norge, og som en vesentlig bidragsyter til norsk kulturhistorie. Imidlertid stopper de fleste litteraturhistoriene der. Noen særlig litterær verdi utover det rent kulturhistoriske synes man ikke å ha funnet i Maurits Hansens forfatterskap.

Likevel har ikke glemselens skjær totalt lagt seg over Maurits Hansen og hans diktning. Det finnes litteraturhistorikere som har tatt dikteren på alvor. Professorene Edvard Beyer og Willy Dahl bidro på 1970 og 1980 tallet til å trekke Maurits Hansen fram i lyset igjen, og i 1988 gav professor Bjørn Tysdahl ut en bok om Maurits Hansens fortellerkunst. I sitt forord uttrykker professor Tysdahl håpet om at markeringen av Maurits Hansens 200 årsjubileum måtte få stor oppmerksomhet.Til tross for en del kronikker og markering på Kongsberg, byen hvor Maurits Hansen virket og skrev i de siste seksten årene av sitt korte liv, forble jubileet nærmest ubemerket, tilsynelatende uregistrert av både forlag og norske universiteter. Tiden synes derfor nå mer enn moden til å sette søkelyset på en banebrytende forfatter, kulturpersonlighet og skolemann.

Maurits Christopher Hansen ble født på Modum 5. juli 1794. Faren, Carl Hansen, var prest og moren, Abigael, av kjøpmannslekt. Barndommen tilbringer han i Porsgrunn og Skedsmo, og fra begge disse steder bevarer han lykkelige barndomsminner. Fra Skedsmo går ferden i 1809 til Christiania katedralskole, hvor han er elev i 5 år inntil han tar eksamen artium i 1814.

Utlånsprotokollene ved katedralskolen vitner om hans utstrakte interesse for litteratur. Han låner bøker av Rousseau, Holberg, Oehlenschlager, Schiller og Goethe. Skoletiden på katedralskolen bringer han også i kontakt med Conrad Nicolai Schwach og Henrik Anker Bjerregaard, med hvem han skulle forbli venner til sin død.

Familien forventer nok at han skulle studere teologi, men slik skulle det ikke gå. Den unge Maurits hadde langt mer sans for filologien. Dessverre manglet det nye universitetet lærere i filologiske fag, så utsiktene for den unge studenten var ikke spesielt lyse. Noen embetseksamen fikk han aldri, og universitetsstillingen i estetikk, som han var blitt forespeilet, fikk han aldri. Isteden blir han lærer. Først ved en rekke skoler i Christiania, deretter noen år i Trondheim, inntil han i 1826 blir overlærer og bestyrer ved Kongsberg middelskole, hvor han underviser til sin død i 1842. Men ved siden av lærergjerningen skriver Maurits Hansen. Hans forfatterskap faller i to helt atskilte deler; skjønnlitteratur, og lærebøker til bruk i skolen. I tillegg til dette er også Maurits hansen en betydelig bidragsyter til barnelitteraturen i Norge. Sonja Hagemann har karakterisert hans fortellinger for barn som «skjellsettende» i norsk litteratur. Lærebokforfatteren Maurits Hansen dekker høyst ulike fag.

Han gir ut grammatikker og lærebøker i historie og geografi. Hans grammatikker i norsk, den første kommer ut så tidlig som i 1822 og er i bruk i reviderte utgaver helt fram til 1859, gav betydelige bidrag til fornorskingprosessen av det danske skriftspråket. Slik sett er Maurits Hansen en forløper for språkreformatoren Knud Knudsen.

Maurits Hansen prøvde seg tidlig både som lyriker og dramatiker. Imidlertid er det som novellist og romanforfatter han slår igjennom, og som gjør han til den mest leste forfatter i sin samtid. Han skriver over 70 fortellinger og romaner av varierende lengde. De fleste av disse er samlet av vennen Conrad Nicolai Schwach i en 8 binds utgave fra slutten av 1850 tallet. Langt de fleste av hans fortellinger ble først offentliggjort i aviser og magasiner, og vitner om en meget produktiv forfatter, som til tider drysser sine noveller ut av ermet. Maurits Hansen er også en kort tid redaktør av Morgenbladets søndagssider, og blir karakterisert som den første betalte journalist i norsk presse.Det er blitt innvendt mot Maurits Hansen at mye av det han skrev, var hastverksarbeider, at han skrev for å holde «næringsorgene» fra livet. En del av det han skrev kan nok få denne karakteristikken, men Maurits Hansens diktning inneholder flere litterære kvaliteter enn man har vært villig til å tilskrive den.Datidens Norge hadde ingen norske litterære tradisjoner eller forbilder når det gjaldt romansjangeren. Derfor måtte Maurits Hansen søke til utlandsk litteratur for å finne litterære impulser og inspirasjon. Han er på denne måten en banebryter i norsk litteratur. Han er vår første romanforfatter og en brobygger mellom europeisk og norsk litteratur.

Den første norske roman
Hans og norsk litteraturs aller første roman er Othar af Bretagne – et Riddereventyr. Professor Edvard Beyer kaller romanen den «mest filosofiske roman i norsk litteratur», mens professor Willy Dahl går enda lenger i sin karakteristikk av roman; «Dersom denne fantasiromanen hadde vært skrevet på et verdensspråk, i den europeiske romantikkens blomstringstid, ville den sannsynligvis ennå i dag blitt nevnt i verdenslitteraturhistorien».

Den første norske bondefortelling
I mange av dagens lesebøker for den videregående skolen finner man de fortellingen som er blitt kalt «den første norske bondefortelling», Luren (1819), som ble publisert en del tiår før Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger. Stort sett blir nok Maurits Hansens novelle brukt som illustrasjon av nasjonalromantikken i norsk litteratur. Men da overser man åpenbart et annet aspekt ved hans såkalte skizzerede nationale fortællinge», som Luren er en del av. «Mennesket er fullt av motsigelser og urimeligheter», hevdet Maurits Hansen, og gjennom flere av disse skizzerede nationale fortællinger har han gitt et sammensatt bilde av menneskesjelen og de ras som kan gå gjennom den. Han skildrer irrgangene i menneskesinnet, og på denne måten blir hans noveller noe langt mer enn «bondefortellinger». Maurits Hansens personer er blitt beskyldt for å være statiske, men i realiteten er de skildret med klar psykologisk innlevelse. Det er nok ikke uten grunn at Jørgen Moe fremhever Maurits Hansens mesterlige psykologiske innsikt i fremstillingen av personene.

Verdens første detektivroman
Mange av Maurits Hansens fortellinger er blitt klassifisert som kriminallitteratur, fordi de har en forbrytelse som utgangspunkt. Imidlertid må det være lov å hevde at Maurits Hansen har skrevet verdens første detektivroman. Edgar Allan Poe har fått denne æren med sin novelle, The Murders in the Rue Morgue, fra 1841. Det er bare det at Maurits Hansen publiserte sin roman Mordet på Maskinbygger Roolfsen, to år før. Men Mordet på Maskinbygger Roolfsen er også noe langt mer enn en detektivroman, fordi den har klare innslag av sosial kritikk; den inneholder til dels skarpe utfall mot et rigid samfunnssystem, hvor gunstbevisninger og maktmisbruk er noen av hovedingrediensene. Slik sett kan man si at Maurits Hansens «detektivroman» på mange måter foregriper våre dagers detektivromaner, hvor også detektiven ofte befinner seg i spenningsfeltet mellom samfunnsmotsetninger og samfunnsklasser. På denne måten blir Mordet på Maskinbygger Roolfsen også en realistisk skildring av miljøer og mennesker i bergstaden Kongsberg og i Christiania på slutten av 1700-tallet. Kanskje man skulle våge påstanden at romanen også er norsk litteraturs første realistiske roman.

Nytt lys på fortellerteknikken
Maurits Hansens fortellerteknikk ble i lengre tid avfeid som arkaisk og passe. Men på to punkter ble hans teknikk berømmet; den ene var hans bruk av den retrospektive teknikk, som Ibsen stod i gjeld til. Den andre var hans bruk av rammefortellingen, som særlig Asbjørnsen utviklet videre. Det som imidlertid har skjedd de siste tiårene, er at man på nytt har begynt å eksperimentere med ulike fortellemåter, synsvinkler og tidsplan. Mange av Maurits Hansens teknikker er igjen kommet til heder og verdighet. Det virker ikke lenger «gammelmodig» at handlingen drives fremover med innskutte forfatterkommentarer, brev og manuskripter.Et annet interessant trekk i denne forbindelsen er hans diskusjoner med leseren om selve den dikteriske skapelsesprosessen. Leseren får ofte et innblikk i dikterens verksted, i selve den kreative prosess.

Kvinnesynet hos Maurits Hansen
Camilla Collett uttalte i 1893 at Maurits Hansen var vår største novellist noensinne. Man kan undre seg over hva som fikk henne til å mene dette. Det er nærliggende å tro at Collett må ha tenkt på Maurits Hansens kvinneskikkelser. I denne forbindelse er det relevant å påpeke Maurits Hansens syn på kvinners selvfølgelige rett til utdannelse. Han og hans kone drev to pikeskoler, en i Christiania og en annen på Kongsberg. Selv underviste han en av sine døtre, Johanne Kathrine, i artiumsfag, i den klare hensikt at hun skulle avlegge eksamen artium. Dessverre døde han før hun rakk å fremstille seg til eksamen. Det skulle gå mange tiår før den første kvinne avla studenteksamen i Norge. Maurits Hansen var en nybrottsmann og en brobygger mellom europeisk og norsk litteratur. Flere av de temaene han tok opp i sin diktning er fremdeles høyst aktuelle; forbrytelse og straff, åpenhet og forstillelse, fortrengt seksualitet, maktmisbruk og korrupsjon. Hans forfatterskap fortjener ikke bare en plass i litteraturhistorien. Det fortjener å leses.I en nekrolog i Morgenbladet i 1842 ble det skrevet, «… den tid vil komme da han vederfares fuld Rettfærdighed».

Av Arve Fretheim